Vi har
vært frem og tilbake i flere måneder med å finne en hestegård evt en potensiell
hestegård. Daglig research på meglerhusenes hjemmesider samt annonse i den
lokale avisen. Responsen har vært kjempegod, men fortsatt inget hus.
Det er
ett dilemma å være huskjøpere og generelt positive mennesker, hvorfor? En ser
potensiale i alt og alle. Skrekk og gru sier andre, heldigvis har vi også
kritisk sans, og en god natts søvn bruker hjelpe på, og dermed ingen gård. Saken
er at huset enten er kjempefint, men er lite hestevennlig ellers så er området
hestevennlig, men for mye renovering på huset og stallet (fjøsen) eller det
ligger på en plass som vi ikke vil bo. Det
er jo dette med å ikke kunne få i pose og sekk, men noen kriterier skal være på
plass likevel.
-
Liten
hestegård el potensiale til å bli som inkluderer noe beitemark.
-
Ikke
ett klassisk renoveringsobjekt (noe renovering blir det alltid)
-
Beliggenhet
1.
helst
nærme til havet el sjø, skog og by
2.
nærme
til familie og venner
3.
bra
miljø for barn og gode idrettsmuligheter
-
Pris
, hva får vi for pengene og den klassiske ”what if” analysen
-
Helst
vil man få den gode følelsen ved visningen. Følelsen om at akkurat denne
plassen er helt rett for oss.
Realistisk?
Vi var på
denne helt perfekte plassen i vår (etter en telefon fra en gammel koselig dame
som nå var urolig for mannens helse og at de nå begynner å bli gammel for å
vedlikeholde gården) og fikk komme på en helt privat visning. Det er en
klassisk svensk herregård. Helt fantastisk med sine to hus, låve, snikkarbo,
jord(vin)kjeller og usedvanlig vellstelt. Det ligger med utsikt mot havet og
nærhet til skogen ca 1km fra en liten by som har alt man trenger, og er heller
ikke langt til Örnsköldsvik sentrum. Helt perfekt!
Etter mye
om og men havnet gården nå ute gjennom megler med altfor høy pris med tanke på
marked og den renoveringen som må gjøres på gården.
Budgivningen
har startet og jeg har hjertet i halsen. Det bare dunker av nervøs spenning.
Tror umulig denne typen spenning er bra kroppen, men er utrolig artig på samme
tid. Vi er liksom så nære men likevel langt fra, om dere forstår hva jeg
mener!? Reglene i Sverige er også litt mer vennlig ovenfor selger og hvem som
helst kan hoppe inn i budgivningen intil en kontrakt er signert.
Tenk, vi
kanskje er gårdseiere når kommende helg er over, helt uforståelig og nesten
litt tåredryppende å tenke på. Nå er det bare å krysse fingre for at det går
veien!